Saint-Saëns Ravel Mäkelä AVLYST

Claude Debussy (1862–1918) skrev musikken til Jeux (Spill) for Sergej Djagilevs berømte russiske ballettkompani i Paris, og det ble urfremført der i 1913. Bare noen uker senere urfremførte kompaniet Stravinskijs Vårofferet, en kveld som skulle bli 1900-tallets største musikalske milepæl og skandale.

Jeux, der handlingen er lagt til en tennisbane, er et mer stillfarent verk som havnet litt i skyggen. Det ble lenge lite spilt, men i senere tid har både musikere og publikum fått ørene opp for de mange nyansene og nyvinningene i Debussys siste fullførte orkesterverk.

Camille Saint-Saëns (1835−1921) skrev sin Fiolinkonsert nr. 3 for den berømte spanske fiolinisten Pablo de Sarasate. Både Saint-Saëns og Sarasate bodde i Paris, men urfremførelsen i 1880 fant sted i Hamburg. Fiolinkonserten oser av virtous dramatikk og blendende fiolinklang, og særlig i siste sats merkes det at Saint-Saëns hadde en spansk musiker i tankene. Solist er svenske Daniel Lozakovich, som har opplevd et stort internasjonalt gjennombrudd de siste årene.

Da David Monrad Johansen (1888–1974) fikk oppleve Debussys musikk «på nært hold» i Paris i 1920, satte det tydelige spor i hans egne komposisjoner. Monrad Johansen hadde Edvard Grieg som sitt første store forbilde, men fortsatte å utvide paletten gjennom karrieren. Da han skrev orkesterverket Pan til Knut Hamsuns 80-årsdag i 1939, hentet han inpirasjon fra flere av forfatterens romaner. Stykket ble et av hans aller mest populære, og har jevnlig stått på Oslo-Filharmoniens program frem til vår tid.

Maurice Ravels (1875–1937) Daphnis og Chloe ble også til på oppdrag fra Sergej Djagilev, og hadde premiere i Paris i 1912. Kjærlighetshistorien om Daphnis og Chloe er hentet fra en gresk hyrderoman, trolig skrevet på 100-tallet.

Flere av tidens største kunstnere var involvert i oppsetningen – blant andre danseren Vaslav Nisjinskij og koregrafen Michel Fokine. Forberedelsene ble et virvar av konflikter, og Ravel brukte et helt å på å perfeksjonere den avsluttende dansen. Sluttresultatet ble imidlertid et mesterlig orkesterverk med en klangprakt verden aldri hadde hørt maken til. Suite nr. 2 tilsvarer den siste delen av ballettmusikken.