Oslo-Filharmonien i Aulaen i 1959.

Skjebnesymfoni i Aulaen

  1. Symfoni nr. 5
  2. Symfoni nr. 6
  1. Arvid Engegård dirigent

Oslo Filharmonien avslutter 100-årsjubileet i Universitetets Aula – et av orkesterets mest legendariske konsertlokaler.

Ta-ta-ta-taaa! Det finnes ikke mer berømt og kraftfull åpning av en symfoni enn det fryktinngytende skjebnemotivet som banker i gang Ludwig van Beethovens ikoniske Symfoni nr. 5. Det blir historisk sus når Arvid Engegård og Oslo Filharmonien avslutter 100-årsjubileet med å feire 250-åringen Beethoven i Universitetets Aula – ett av Oslos og orkesterets mest legendariske konsertlokaler. Når den grufulle skjebnen endelig er overvunnet, blir det landlig idyll og en tur i det fri når vi fremfører den pastorale Symfoni nr. 6.

På et kvart århundre, fra 1799 til 1824, forvandlet Ludwig van Beethoven (1770-1827) symfonien fra å være sofistikert underholdning for fiffen til å bli et kraftfullt uttrykk for eksistensielle temaer. Med seg hadde Beethoven politikk, litteratur, tekst og billedkunst, men viktigst av alt var alle de rent musikalske nyvinningene han introduserte. Beethoven utfordret alle klassiske konvensjoner for harmonikk, melodikk, rytme og klang. Samklangene ble djervere og villere, de tonale sammenhengene fjernere og mer uforutsigbare, de dynamiske forskjellene større og bråere, de rytmiske mønstrene mer komplekse, orkestreringen og klangbehandlingen mer nyansert og variert, formtenkningen kraftig ekspandert og temabearbeidelsen uhyre intrikat. Til sammen var alle disse nyvinningene hjørnestenen i det som på 1800-tallet utviklet seg til å bli en dyrking av Beethoven som hele musikkhistoriens store patriark og som alle komponisters store forbilde. Siden har Beethovens verker generelt, og symfoniene spesielt, levd videre som selve kjernen i den vestlige kunstmusikkens repertoar.

Ved siden av Symfoni nr. 9, er Symfoni nr. 5 Beethovens aller mest kjente komposisjon, særlig på grunn av bankemotivet som åpner verket og går som en rød tråd gjennom symfonien. ‘Og skjebnen banker på døren,’ skal Beethoven ha uttalt, men sa han virkelig det? Hans overivrige elev, Anton Schindler, blandet trolig gjengivelse med gjendiktning, men verket vil uansett forbli kjent som Skjebnesymfonien. Mange hører det musikalske forløpet som en kamp mot, og en endelig beseiring av, en grufull skjebne. Selv hadde Beethoven god grunn til å føle skjebnens tyngende banking. Bare noen år før han komponerte verket i 1805-1807, hadde han innsett at han var i ferd med å miste sitt viktigste redskap: hørselen. Den gradvis forsvinnende hørselen parerte han med en tilsvarende økning av kraften og friheten i musikkens uttrykk og form. Eroica-symfonien (nr. 3) og Skjebnesymfonien (nr. 5) er bare to av de mange epokegjørende verkene som ble skapt i denne kriseperioden. Klassisismens formklarhet var i ferd med å bli erstattet, av den grensesprengende romantikken.

Ta-ta-ta-taaaa! Jo, det er åpningsmotivet som er den sentrale musikalske ideen i symfonien og som banker seg inn i bevisstheten hos de fleste lyttere, men verket har også mange andre originale ideer. Variasjonene i andre sats er en merkverdig blanding av søt cantilena og stram militærmusikk, og tredje sats er på samme tid både mystisk og fullt av Beethovens lunefulle humor. Og så bærer det av mot den store symfoniske jubeltriumfen i siste sats og mot det kritikeren E.T.A. Hoffmann kalte ‘uendelighetens åndelige sfære.’

Det er stor kontrast mellom uttrykket i Symfoni nr. 5 og Symfoni nr. 6. For første gang, viste Beethoven direkte til utenommusikalske ideer og forestillinger i en symfoni og la dermed grunnlaget for programmusikken. I symfoniens første sats beskriver han de muntre følelsene man kan oppleve når man kommer ut på landet og inhalerer idyllen, fråtser i frisk luft og velter seg i bekymringsløshet. Harmonisk er satsen et uttrykk for det Beethoven oppfattet som det rene og enkle ved livet på landet, men tema- og motivbehandlingen er like avansert og oppfinnsom som alltid hos komponisten.

Andre sats er enda mer konkret og beskriver en scene ved bekken. Det er ikke vanskelig å se for seg vannet som sildrer og flyter avgårde når man hører denne musikken, og til slutt kan man attpåtil høre fuglene synge og kvitre i Beethovens orkester når treblåseinstrumentene imiterer nattergalen, vaktelen og gjøken. Tredje sats er symfoniens scherzo-sats og inviterer landsbyens innbyggere på folkedans og festligheter, og ingen enser stormen som truer i horisonten. Fjerde sats viser Beethovens evner innen tonemaleri når han har gitt musikalsk form til en storm. Det begynner med noen dråper regn i strykerne før det bygger seg opp til et voldsomt klimaks med drønnende tordenskrall, ulende vind og gnistrende lynnedslag. Etter hvert blåser stormen forbi og idyllen vender tilbake med hyrdesangen i siste sats, typisk nok i 6/8-takt og med treklangbaserte melodier.

Symfoni nr. 6 ble urfremført i Wien i 1808 på en usedvanlig lang konsert, der også Symfoni nr. 5 ble spilt for første gang. Sistnevnte ble den mest berømte av de to, men også Symfoni nr. 6 er for lengst blitt anerkjent som et mesterverk – ikke bare for sin originale idé, men også for sine mange iørefallende musikalske detaljer.

(Tekst: Thomas Erma Møller)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 300-400 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår ikke i noe abonnement.