Bilde av John Storgards.

Finske skoger og gåtefulle klassikere

  1. Symfoni nr. 8, "Den ufullendte"
  2. Vista
  3. Klarinettkonsert
  4. Tapiola
  1. John Storgårds dirigent
  2. Sabine Meyer klarinett

Sabine Meyer er solist i Mozarts Klarinettkonsert og John Storgårds dirigerer musikk av Schubert, Saariaho og Sibelius.

John Storgårds er kveldens skogvokter når Sibelius tar deg med dypt inn i den finske skoggudens mektige og mytiske rike i det nyskapende tonediktet Tapiola. Finsk og nyskapende blir det også når vi fremfører Vista, et helt nytt orkesterverk av Kaija Saariaho – bestilt av Oslo-Filharmonien i samarbeid med ledende orkestre i New York, Berlin og Helsinki. Schuberts ufullendte og fullkomne Symfoni nr. 8 og Mozarts elegante Klarinettkonsert med Sabine Meyer som solist, kompletterer et gåtefullt og vakkert program.

Vidstrakte står de, de mørke skogene i nord, Eldgamle, mystiske, rugende på ville drømmer; I dem lever Skogens mektige Gud, Og i skyggene spinner skogalvene sine magiske hemmeligheter

(Utdrag fra forordet til en engelskspråklig noteutgave av Tapiola, oversatt av Thomas Erma Møller)

Jean Sibelius (1865-1957) var for lengst blitt en internasjonalt anerkjent komponist da han komponerte det som skulle vise seg å bli hans siste store orkesterverk – tonediktet Tapiola. Riktignok arbeidet han i årevis på en åttende symfoni, også etter at Tapiola var ferdig, men han klarte aldri å fullføre den og kastet mesteparten av notematerialet i peisen. De syv symfoniene, tonediktene og Sibelius’ øvrige produksjon rettferdiggjør likevel hans posisjon som en av tidenes største nordiske komponister og som en særegen stemme i europeisk musikkhistorie.

Ett av Sibelius’ viktigste kompositoriske prosjekter var å skape størst mulig symfonisk enhet og et mest mulig konsentrert uttrykk i sine orkesterverker. Kulminasjonen av denne utviklingen er Symfoni nr. 7 – der hele symfonien er komponert i én, sammenhengende sats – og tonediktet Tapiola, som har omtrent samme omfang som Sibelius’ siste symfoni. Tapiola er blitt kalt et ‘monotematisk’ verk og mye av materialet springer ut av et kjernemotiv som strykerne presenterer helt i begynnelsen av verket. Tapiola handler imidlertid ikke først og fremst om tematisk bearbeiding, men om å frembringe bestemte stemninger gjennom bruken av orkesterets klangfarger og teksturer, og det er her verket fremstår som særegent, virkningsfullt og moderne for sin tid. Det er ikke vanskelig å forestille seg skogens mørke ro, mytiske mystikk og stormfulle drama gjennom Sibelilus’ tonedikt. Etter en dramatisk ferd gjennom skogens sjel, faller musikken til ro og en siste, forløsende durakkord klinger ut i Sibelius aller siste store mesterverk. Tapiola ble urfremført i New York i 1926.

Der Sibelius var sin generasjons største finske komponist, har Kaija Saariaho (f. 1952) inntatt den rollen i vår egen samtid. Gjennom flere store suksesser på den globale musikkscenen er hun blitt et navn på alles lepper i det internasjonale samtidsmusikkmiljøet. Saariaho studerte i Frankrike, der hun også har bodd i mange år, og ble inspirert av den franske spektralmusikken da hun skapte sitt eget tonespråk – et tonespråk som ofte kjennetegnes av rike, polyfone teksturer og en forbløffende klanglig fargerikdom. Ofte kombinerer hun akustisk og elektronisk lyd for å oppnå den klangen hun er ute etter. Saariaho har vunnet en rekke prestisjetunge priser og har en lang verkliste med operaer, orkesterverk og kammermusikk. Det nye bestillingsverket for orkester er bestilt av Oslo Filharmonien i samarbeid med New York Philharmonic, Berlin-Filharmonien og Helsinki filharmoniske orkester.

Wolfgang Amadeus Mozarts (1756-1791) Klarinettkonsert er en av disse evige klassikerne som fremdeles er like populær, selv mer enn 220 år etter at den ble komponert. Klarinettkonserten var en av de aller siste verkene Mozart skrev før han døde og den er et mønstereksemplar av en klassisk solokonsert med idiomatisk og elegant melodiføring for soloinstrumentet og perfekt balanse mellom solostemmen og et subtilt akkompagnement. Dessuten øser Mozart av sin melodiske oppfinnsomhet og sin evne til å skrive klangfullt og balansert for treblåsere og strykere. Første sats er en frisk og lettbent, wienerklassisk allegrosats, andre sats bygger på en av Mozarts aller høyest elskede melodier og finalesatsen er et festlig fyrverkeri av en rondo. Her er det bare å sette seg tilbake og nyte solistens virtuositet og samspill med orkesteret.

En evig klassiker er definitivt også Franz Schuberts (1797-1827) Symfoni nr. 8 ‘Den ufullendte’ – noen ganger nummerert som nr. 7 – ett av komponistens mest spilte og best likte verker. Det er et mysterium hvordan han kunne la et slikt mesterverk bli liggende ufullført. Noen mener Schubert assosierte verket med utbruddet av syfilis i 1822, som kom til å plage ham resten av hans korte liv, og at han derfor ikke klarte å komponere videre. Andre skylder på Beethoven, og at den sjenerte Schubert følte seg ute av stand til å konkurrere med en slik gigant. I alle tilfeller valgte han å sende manuskriptet med de to satsene til forleggeren i Sveits i 1823 der det lå i en skuff i 40 år før det ble gjenoppdaget.

Og opp fra skuffen i Sveits dukket ansatsene til en symfoni som i sin tid ville stått på høyde med Beethovens beste og som har forbløffet lyttere siden. Den mørke innledningen i cello og kontrabass avløses av urolig tremoloflimmer i strykerne før symfoniens første lyriske og uttrykksfulle tema klinger i obo og klarinett. Det er likevel celloenes deilige sidetema som er blitt stående som det mest berømte. Mange har påpekt at også dette temaet er ’ufullendt’ når det brytes brutalt av midt i en frase og avløses av den mest dramatiske og storslagne orkestermusikken Schubert skrev.

Etter andresatsen, som er lysere, men ikke mindre dramatisk, kommer det aldri noen tredjesats eller finale. Schubert slet åpenbart med tanken på å matche Beethovens vektige finalesatser, og denne symfonien var hans tredje (!) ufullendte mellom 1818 og 1823. Selv vurderte han verket som middelmådig og ville ikke en gang at et ungdomsorkester skulle fremføre det. Han skulle bare ha visst…

Etterspill med Christian Borch

Bli kjent med musikerne i orkesteret! Christian Borch møter musikerne i Glasshuset (i Oslo Konserthus) etter konserten i uformell samtale om musikalske opp- og nedturer, samspill, øving, hverdag og inspirasjon.

Christian Borch er en svært kulturinteressert journalist, forfatter og foredragsholder. I nærmere 40 år var han utenriksmedarbeider og nyhetsanker i NRK, Dagsrevyen og Urix.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: John Storgårds; Foto: Marco Borggreve)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement:

Bak notene

kl. 18.30 i Glasshuset v/Pierre Xhonneux