Brahms med bravur

  1. Fiolinkonsert
  2. Symfoni nr. 4
  1. Marek Janowski dirigent
  2. Janine Jansen fiolin

To store Brahms-verk og to store utøvere: dirigent Marek Janowski og fiolinist Janine Jansen.

‘Det føles som om jeg har fått juling av to veldig intelligente mennesker,’ utbrøt kritikeren Eduard Hanslick da han hadde hørt Symfoni nr. 4 av Johannes Brahms for første gang i 1885. Siden har lyttere i mer enn 130 år latt seg fascinere av den imponerende kompleksiteten og kolossale kraften i dette mesterverket. Kraftfullt og komplekst blir det definitivt også når Janine Jansen er solist i et annet berømt Brahms-verk: den legendariske Fiolinkonserten, alt under ledelse av mesteren Marek Janowski.

Johannes Brahms’ (1833-1897) Fiolinkonsert er en fullblods romantisk solokonsert med smektende melodier og teknisk bravur, men denne gangen må solisten finne seg i å dele hovedrollen med orkesteret. Her opptrer ikke solisten som overlegent og opphøyet individ, men som én stemme i det symfoniske dramaet, særlig i den vektige førstesatsen. I andre sats snyter oboisten attpåtil solisten for selve åpningstemaet. Det har mange fiolinvirtuoser vært snurte for, og Pablo de Sarasate skal ha nektet å spille verket fordi han ikke ville stå på scenen når oboen spilte «den eneste melodien i adagioen!». Likevel stilles det høye tekniske krav til solisten. Mange mener dobbeltgrepene, trippelgrepene, de rasende raske arpeggio-figurene og de store sprangene nærmest er pianistiske – Brahms var tross alt tangentenes mann. Med bue i høyre hånd og fingrene på den venstre i krampe over strengene, har det vist seg at konserten bare er for de beste av de beste.

En av dem var fiolinlegenden Joseph Joachim (1831-1907). Han var en god venn av Brahms og spilte en avgjørende rolle i komponeringen av verket. Brev viser at Joachim «korrigerte» både solostemmen og orkestersatsen i flere omganger, og da konserten var ferdig for fremføring i 1879 fikk han dedikasjonen, urfremføringen og æren av å komponere solokadensen. I verkets tredje og mest kjente sats mener mange å ane en ungarsk farge i det musikalske fyrverkeriet. Det er neppe tilfeldig: Joachim var nemlig av ungarsk opprinnelse.

I en tid med rivende estetiske debatter om hvorvidt musikken kunne, skulle og burde uttrykke noe utenfor seg selv, ble Brahms kroneksempelet på at musikk bare var, med Hanslicks ord, ‘tonende former i bevegelse’. Brahms’ formstrategi bygget på Beethovens og gikk ut på å bruke små motiver som utgangspunkt for avansert bearbeiding over lang tid og gjerne i sykliske strukturer. Den aller viktigste sjangeren i Brahms’ kompositoriske prosjekt, var symfonien. Han kom sent i gang med å komponere dem, men de fire symfoniene er siden blitt stående som noen av høydepunktene på det symfoniske repertoaret. Og kronen på verket er Symfoni nr. 4.

Etter at hovedtemaet har følt seg forsiktig fram i symfoniens åpningstakter, er resten av satsen alt annet enn fintfølende. Musikken har en tragisk, nærmest fatalistisk, grunnstemning og en kontrapunktisk og rytmisk kompleksitet som kunne skremme vannet av den gjengse 1800-tallslytter, men som i dag hylles som komponistens mest markante og fremste varemerke. Da Brahms presenterte symfonien for Hanslick og noen andre venner, ble de usikre på om dette ble for mye for publikum og om verket i det hele tatt burde fremføres. Heldigvis overvant Brahms både vennenes og sin egen tvil og urfremførte symfonien i Meiningen i 1885 til overveiende positiv respons fra de tilstedeværende.

Etter den dramatiske og spektakulære symfoniske prosessen i første sats, viser Brahms andre sider av seg selv i de to midtsatsene. Andre sats er varsom, enkel og kjærlig, og viser noe av komponistens mest subtile og varierte klangbehandling når klarinettparet akkompagneres av strykernes forsiktige pizzicato etter åpningssoloen i horn. Den eksplosive tredjesatsen er på sin side den eneste skikkelige scherzo-satsen i Brahms’ fire symfonier. Symfoniens høydepunkt er likevel den mektige og mørke passacagliaen i siste sats der det ‘Bach-aktige’ temaet danner ramme for noen av Brahms’ mest imponerende og dramatiske symfoniske strukturer. Den alvorlige grunnstemningen blir verket likevel aldri kvitt, og når det også ender i mørk moll, er det ingen tvil om at dette er et av de mest seriøse, vektige og vellykkede bidragene til 1800-tallets storslagne symfoniske repertoar.

Etter den litt forsiktige, om enn positive, begynnelsen på resepsjonshistorien i 1885, har Brahms’ Symfoni nr. 4 for lengst inntatt en plass blant musikkhistoriens virkelig store mesterverk og er blitt en publikumsfavoritt i konserthus verden over.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Janine Jansen; Foto: Harald Hoffman)

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement: