Bilde av Jukka Pekka Saraste.

Hva kjærligheten forteller oss

  1. Symfoni nr. 3
  1. Jukka-Pekka Saraste æresdirigent
  2. Anna Larsson alt
  3. Oslo Filharmoniske Kor damestemmer
  4. Guttekor

Mahler hyller hele skaperverket i sin gigantiske Symfoni nr. 3.

Naturen, blomstene, dyrene, mennesket, Gud og kjærligheten – Mahler hyller hele skaperverket i sin gigantiske Symfoni nr. 3 – ett av de mest uvanlige, uberegnelige og utrolige mesterverkene på det symfoniske repertoaret. Vår tidligere sjefdirigent, Jukka-Pekka Saraste, er tilbake i Oslo og skal ta oss med inn i Mahlers mangslungne musikalske verden, som strekker seg fra det aller mest banale til det aller mest høyverdige. Med seg har han altsolisten Anna Larsson og et stort kor av kvinne- og barnestemmer.

 ‘En symfoni må være som verden. Den må inneholde alt.’ I forskjellige former forsøkte Gustav Mahler (1860-1911) å etterleve sin grunnleggende holdning til komponistgjerningen i alle sine ni symfonier. I Symfoni nr. 3 har forsøket på å inkorporere hele skaperverket resultert i at både de indre og ytre rammene for symfonien som sjanger, er sprengt i fillebiter. Verket har seks satser og har som regel en varighet på om lag en time og tre kvarter. Dessuten presenterer Mahler et kolossalt spenn i stil og uttrykk – fra det søtlig sentimentale til det sublime og høyverdige, fra det barnlig enkle til det guddommelig komplekse, fra det umiddelbare og uttrykksfulle til det filosofiske og tankevekkende. De kolossale proporsjonene har gjort at symfonien fremføres sjeldnere enn enkelte av Mahlers øvrige symfonier, men når den først står på programmet, har den en overveldende virkning på lytterne.

Symfonien begynner med en kolossal første sats – nærmest en egen symfoni i seg selv – som presenterer et dramatisk forløp med naturens enorme krefter i spill. Mahler hadde for vane å operere med programmatiske titler til satsene i sine tidlige symfonier, og selv om han til slutt trakk de beskrivende titlene tilbake, gir de ofte et lytteren et fint utgangspunkt for et tolkningsvindu. Denne satsen, kalte Mahler ‘Pan våkner. Sommeren marsjerer inn.’ For Mahler var Pan et symbol på Naturen med stor N – noe som gikk ut over det rene landskapet og dets flora og fauna og over i metafysiske størrelser. Når Pan våkner, er det med store krefter i sving og hele verdens eksistens i bevegelse. Da er det kanskje ikke så rart at oppvåkningen er både dramatisk og smertefull. Satsen veksler mellom ‘sørgemarsj’ og ‘triumfmarsj’ – slik Mahler oppfattet og ga liv til disse sjangerkategoriene – og ender i storslagen, livsbejaende F-dur.

Til tross for førstesatsens dimensjoner, er den altså bare første del i en enda større musikalsk fortelling. Mahler forstod likevel at førstesatsen kunne være krevende å ta inn over seg for lytterne, og skrev inn en merknad i notene om at den skulle etterfølges av ‘en lang pause!’. Den høydramatiske førstesatsen etterfølges av en sats med et helt annet uttrykk – den lyriske, yndige, varme og velduftende ‘menuetten’, som Mahler i prosessen kalte ‘Det blomstene forteller meg’. Også denne satsen har mer stormfulle passasjer, men de blåser fort over og endrer ikke satsens solfylte og rolige grunnkarakter. Etter å ha blåst ut store deler av kjempekreftene i sitt store instrumentarsenal i første sats, viser Mahler i denne satsen sin aller mest sensitive, varsomme og klangfulle orkestreringskunst.

Tredje sats er mer kompleks og underfundig, både i innhold og karakter. Mahler kalte denne satsen for ‘Det de ville dyrene i skogen forteller meg’. Musikken tar utgangspunkt i en av sangene fra Des Knaben Wunderhorn – en snodig melodi i polkarytme, som straks utvikler seg til en grotesk utbrodering av dyrenes dans. Et posthornsignal bryter stadig vekk inn i den merkverdige scherzoen og avbryter det kontrapunktiske spillet. Satsens dramatiske høydepunkt er introduksjonen av ‘gjøken er død’ – motivet fra den nevnte sangen i Des Knaben Wunderhorn, etterfulgt av en dramatisk fanfarepassasje og gjentakelse av polkadansen før satsen ender med et brak.

Etter dyrenes sats, er det tid for å introdusere mennesket og den menneskelige stemmen i Mahlers symfoniske verden. Fjerde sats, ‘Det mennesket forteller meg,’ baserer seg på altsolisten som synger en tekst fra ‘midnattsangen’ i Also Sprach Zarathustra av Friedrich Nietzsche. ‘O, menneske […] Verden er dyp, og dypere enn dagen noensinne trodde’, synger solisten og levner ingen tvil om at det er det tenkende og undrende mennesket Mahler portretterer i denne symboltunge, langsomme og tankefulle satsen. Mennesket stirrer ut i natten og inn i seg selv før blikket løftes opp mot englene i neste sats.

Femte sats, ‘Det englene forteller meg’, bringer troen og det metafysiske enda mer eksplisitt inn i den musikalske utviklingen. ‘Ding! Dong!,’ synger barnas klokkekor og ringer i himmelens bjeller før ‘englekoret’ forkynner at det er bønn og kjærlighet til Gud som er løsningen for det syndige mennesket. Teksten er nok en gang hentet fra Des Knaben Wunderhorn. Den korte satsen har en jublende og nærmest barnlig glede over seg før Mahler avslutter symfonien med en av sine vakreste og mest kontemplative symfonisatser. ‘Det kjærligheten forteller meg’ er en langsom adagio-sats og dermed en høyst uvanlig finalesats i en symfoni. Det er dette som har vært målet for den symfoniske reisen gjennom skaperverket – en varsom, sublim og inderlig kontemplasjon over kjærlighetens storhet.

(Tekst: Thomas Erma Møller)

Billetter

  • Voksen: 190 - 490 kr
  • Honnør: 160 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement:

Denne konserten spilles også: