Lidenskapelig vår

  1. Preludium og Liebestod fra Tristan og Isolde
  2. Pianokonsert
  3. Vårofferet
  1. Vasily Petrenko dirigent
  2. Deniz Kozhukin piano

Vi går våren i møte med noe av den mest lidenskapelige musikken som er skrevet.

Kan man dø av kjærlighet? I praksis er det nettopp det Isolde gjør i slutten av Wagners opera Tristan und Isolde. Vi går våren i møte med noe av den mest lidenskapelige musikken som noen gang er skrevet, også når råskapens krefter slippes løs i Stravinskijs brutale mesterverk Vårofferet. Midt mellom Wagner og Stravinskij, fant Skrjabin sin egen vei i musikkhistorien. Denis Kozhukin kommer til Oslo for å være solist i Skrjabins ukjente perle av en Pianokonsert.

I den mangfoldige musikalske modernismen i Europa på begynnelsen av 1900-tallet var Aleksandr Skrjabin (1872-1915) blant de aller mest eksentriske og mystiske skikkelsene. Med nyskapende toner og utopiske ideer utfordret den russiske komponisten, filosofen og mystikeren ikke bare samtidens utøvere og lyttere, men også tenkningens rammer, historiens kategorier og kunstens begrensninger. Planen var at hans musikalske produksjon og virksomhet skulle kulminere med Mysterium, et verk som skulle fremføres ved foten av Himalaya og der alle kunstarter smeltet sammen, tid og rom ble oppløst og alle tilstedeværende deltok i en spektakulær transcendens. Lenge før han kom dit – og det gjorde han egentlig aldri – komponerte han sin eneste og ofte undervurderte Pianokonsert (1896).

Verket har sterke bånd til 1800-tallets store europeiske pianokonserter og klinger ofte som Chopin, noen ganger som Liszt eller Schumann og andre ganger som Rachmaninov, men likevel med en flyt, rytmisk frihet og uforutsigbarhet i uttrykket som skiller seg fra de fleste modeller. Første sats er en intens og emosjonell affære med sterke kontraster i stemning, uttrykk og karakter – og noen skikkelig virtuose virvelstormer. Andresatsen, på sin side, er lyrisk, vakker og i retning av søtlig sentimental i uttrykket før Skrjabin virkelig øser av sin lidenskapelige ekspressivitet og utemmede patos i sistesatsen som til slutt når et ekstatisk klimaks. Skrjabins Pianokonsert ble urfremført i Odessa i 1897 med komponisten selv som solist og Safonov som dirigent. Det sies at Skrjabin hadde spesielt små hender til konsertpianist å være og at konserten bærer preg av det i noen detaljer, men det hindret ikke storhendige Rachmaninoff i å velge nettopp Skrjabins konsert som en av sine favorittkonserter som pianist.

En av Skrjabins viktigste inspirasjonskilder i den tidlige utviklingen mot det som skulle bli et særegent og moderne tonespråk var Richard Wagner (1813-1883). Med sin ekstreme kromatikk, uendelige melodilinjer, rike harmonikk og fargerike orkesterbehandling, utfordret Wagner mange av normene for hvordan musikken kunne og skulle klinge. Aller mest kritisk var Wagners test av tonalitetens grenser. Wagner strakk strikken akkurat så langt det var mulig å strekke den uten at 1800-tallsmusikkens viktigste fundament – tonaliteten – bukket helt under.

Ingen operautdrag viser Wagners moderne tonespråk bedre enn forspillet til Tristan und Isolde. Hovedideen er å forlenge spenningen og øke uttrykksfullheten ved å utsette oppløsningen av dissonansene og spenningen i akkordene. Tristan und Isolde handler tross alt om den uforløste kjærligheten, og Wagner forsterker handlingen ved at også harmonikken forblir uforløst gjennom hele den lange operaen – helt til Isolde oppdager at Tristan er død og selv dør av kjærlighet idet den siste spenningsakkorden i operaen, endelig oppløses til en strålende H-durakkord. Først i døden får hun fullbyrdet sin endeløse kjærlighet til Tristan.

Modernismen Wagner banet vei for hadde akkurat begynt å feste grepet i europeisk musikkliv da Igor Stravinskij (1882-1971) entret den internasjonale musikkscenen med et brak på begynnelsen av 1900-tallet, særlig med den skandaleomsuste balletten Vårofferet. Det brøt nærmest ut opptøyer under urfremføringen i Paris i 1913. Et hedensk plott, halvnakne dansere og sensasjonelt moderne musikk var nok til å få pripne parisere til å tenne på alle pluggene. Skandalen har imidlertid gradvis blitt snudd til sensasjon – og sensasjon til dyp respekt og anerkjennelse. I dag er de fleste enige om at samarbeidet mellom Stravinskij og Sergej Diaghilevs kompani ‘Ballets Russes’, anført av Vaslav Nijinskij, resulterte i et av 1900-tallets mest spektakulære komposisjoner og største mesterverk.

Vårofferet åpner med en melankolsk melodi i solo fagott, presset så høyt i leie at instrumentet knapt er gjenkjennelig. Motstemmer og nye klanger kommer til og jorden hylles med et så rikt, sammensatt og fargesprakende kor av melodilinjer og klangfarger at det knapt finnes maken i musikkhistorien. Men råskapens krefter venter på å bli sluppet løs. Ungjentenes brutale dans forbereder menneskeofringen med hamring av tette, bitonale akkorder i strykerne og blåserstøt med voldsomme aksenter. Stravinskijs musikk, med mange melodilinjer, rytmiske lag og attpåtil flere tonearter samtidig, representerer på samme tid menneskets kompleksitet og primitive urkraft. Folkloristiske elementer er til stede, men fullstendig forvandlet i det sterke, suggererende og sydende uttrykket. 

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Igor Stravinskij; Foto: Richard Avedon)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement: