Georges Bizet Richard Wagner Richard Strauss Vasily Petrenko

Også Wagners kromatikk er fullt av lengsel og uforløst kjærlighet, og ryktene sier at han selv var en ‘don juan’ med poeten Mathilde Wesendonck. Elisabeth Kulman synger Wesendonck-lieder, som formelig damper av ’Tristan og Isolde’. Og så blir vi med Bizet på folkelige franske forlystelser i L’Arlesienne-suitene og Till Eulenspiegel på frekke sprell i enda ett av Strauss’ fargerike tonedikt.

På slutten av 1800-tallet perfeksjonerte Richard Strauss (1864-1949) tonediktet. Med datidens mest moderne og intrikate orkestrering ga han presise og assosiasjonsrike musikalske uttrykk til ulike fortellinger, forestillinger og ideer. I Till Eulenspiegel’s lustige Streiche (1895) kan man nærmest høre glimtet i øyet når spilloppmakeren rir på markedet og finner på tull og tøys, men også føle tragedien på kroppen når han tas til fange og dømmes til døden. I Don Juan (1888) har Strauss gitt musikalsk drakt til en kalkulerende forfører, men også en utilfreds og plaget sjel.

Grunnlaget for Strauss’ tonespråk ble i all hovedsak lagt av Richard Wagner (1813-1883) tidligere på 1800-tallet og ingen steder tydeligere enn i den ikoniske operaen ’Tristan und Isolde’. I arbeidet med operaen hadde Wagner et nært vennskap med poeten Mathilde Wesendonck, så nært at mange mener forholdet strakk seg langt ut over det vennskapelige. Wagners fem sanger, nå kjent som Wesendonck-lieder (1858), var viktige forarbeider til ’Tristan’ og attpåtil storslagne i seg selv.

I likhet med Wagner – og Strauss for den saks skyld – var også Georges Bizet (1838-1875) mest berømt som operakomponist, men denne gang hører vi hans folkelige, melodiøse og feiende flotte teatermusikk til L’Arlesienne (1872), samlet av komponisten selv i to suiter. Og selv i denne sammenhengen, er det ikke vanskelig å finne Carmen-komponisten bak notene.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Vasily Petrenko; Foto: Mark McNulty)