Engelske Thomas Beecham (1879−1961) var en av sin tids mest berømte dirigenter. Han var i tillegg en fargerik personlighet som det svirret talløse anekdoter om. Og han var ikke ukjent med konflikter – en rekke av hans kolleger i dirigentstanden hadde et horn i siden til ham – eller omvendt.
Den siste konserten i Oslo-Filharmoniens konsertsesong 1954/55 ble ledet av Beecham. Han dirigerte musikk av G.F. Händel (i sine egne arrangementer), W.A. Mozart, Jean Sibelius, Hector Berlioz og landsmannen Frederick Delius, sistnevnte en komponist Beecham hadde vært med på å gjøre kjent.
Beechams besøk 19. juni var en av sommerens store begivenheter i Oslo, og etter konserten ble det langvarig applaus. Han var kjent for sine improviserte, små taler, og plutselig gjorde han tegn til publikum om å stanse applausen litt. Slik ble talen hans gjengitt i ettertid:
«Jeg var her i Oslo for 40 år siden og dirigerte, da snakket man om at neste gang jeg kom skulle Oslo ha sitt konserthus. Jeg kom igjen for 30 år siden, og igjen talte man om konserthuset. Jeg var her også for 20 år siden, og og fremdeles talte man om at konserthuset skulle komme.
Nå er jeg her igjen, men ikke noe konserthus!! Oslo skulle skamme seg … [han slo ut med armene] Nå kommer jeg ikke tilbake før konserthuset er på plass!»
Etterpå la han til, til orkesterets intendant Eigil Beck: «Jeg skulle heller ha truet med å bli i Oslo til konserthuset var ferdig.»
Beecham var nylig fylt 76 år, og fikk aldri oppleve noe nytt konserthus i Oslo. Men han fortsatte som aktiv dirigent i fem sesonger til, til sin siste konsert i Portsmouth i mai 1960. På programmet sto blant annet et av stykkene han dirigerte i Oslo, Sommernatt på elven av Frederick Delius.
Når musikkhistoriens viktigste dirigenter telles opp, er Wilhelm Furtwänglers navn så å si alltid med i regnskapet. I 1922 tok han, 36 år gammel, over som sjefdirigent for Berlin-filharmonien, en stilling han hadde i to perioder på til sammen 25 år.
Som alle viktige kulturpersonligheter i sin tid måtte Furtwängler forholde seg til fremveksten av nazismen og til dens ledere. Siden han ikke forlot Tyskland før mot slutten av krigen og dirigerte konserter i nazistisk regi, fikk han mye kritikk og forbud mot å opptre etter krigens slutt.
Heldigvis for dirigenten ble han langt på vei renvasket i prosessen som fulgte. Furtwängler hadde vært i konflikt med nazistene siden de kom til makten, og hjulpet mange jøder både før og under verdenskrigen. De mest fremtredende av disse forsvarte ham mot anklagene.
Som sin forgjenger Arthur Nikisch i Berlin-filharmonien besøkte også Wilhelm Furtwängler Oslo for å dirigere Filharmonien. Og timingen var svært spesiell: 1. april 1940 gjorde tyske tropper seg klar for invasjonen av Norge, men i Universitetets Aula satt en fullsatt sal fullstendig frivillig og hørte dirigenten lede et konsertprogram med kun tyskspråklige komponister.
Konserten, som også ble overført på radio, begynte med Joseph Haydns Symfoni nr. 88, fortsatte med Richard Strauss’ Tod und Verklärung og deretter med Beethovens Symfoni nr. 7. Etter begeistrede runder med applaus ble det et ekstranummer: Richard Wagners Tannhäuser-ouverture.
"Furtwängler ble hyldet på det varmeste i går, med den oppriktigste hjertelighet. Han vil kunne vitne om at her til lands tar en i slike stunder utelukkende kunstneriske hensyn." Slik skildret komponist og anmelder Pauline Hall konserten.
Orkesteret rakk én konsert til før krigsutbruddet, 8. april. Der var programmet riktig så internasjonalt, med musikk av tyske J.S. Bach, østerrikske W.A. Mozart, ungarske Zoltán Kodály, svenske Ture Rangström og Hugo Alfvén, og franske Maurice Ravel.
På de to første konsertene etter krigsutbruddet, 28. april og 3. mai, ble det ironisk nok bare spilt norsk musikk.
Foto Trude Fleischmann