Auerbach Adams Debussy

At kloden varmes opp og havnivået stiger til destruktive høyder, var neppe noe Debussy tenkte på da han skrev sine symfoniske skisser over La Mer i 1905. Det gjør derimot dagens kunstnere, som Lera Auerbach og John Luther Adams – begge inspirert av arktiske omgivelser i sine brennaktuelle verker. Arctica er bestilt av Oslo-Filharmonien sammen med National Geographic og National Symphony Orchestra Washington.

Før konserten blir det en panelsamtale om klimaendringer i nordområdene med utgangspunkt i Lera Aurebachs Arctica. Paneldeltakere er dirigent Joshua Weilerstein, komponist Mette Henriette og Paul Rose, ekspedisjonsleder for National Geographics "Pristine Seas"-prosjekt, som leder samtalen. Arrangementet finner sted kl. 18.15 i Glasshuset (i Oslo Konserthus).

Allerede idet stillheten brytes og harper og sordinerte strykere skvulper i gang Claude Debussys (1862-1918) orkesterverk La Mer er komponistens favorittklanger og evner til å skape assosiasjonsrike og stemningsfulle musikalske øyeblikk avslørt. Deretter handler alt om fargene, klangene og lyset som fremmanes i Debussys rike og nyanserte orkesterbehandling, hans utstrakte bruk av pentaton skala og heltoneskalaen, samt hans frigjøring av dissonante akkorder fra funksjonsharmonikkens strenge rammeverk for å klinge fritt, for og i seg selv.

Debussy kalte La Mer for ‘tre symfoniske skisser for orkester’. De tre skissene er i utgangspunktet frittstående, men det er også tematisk materiale og annet som knytter dem sammen, og strukturen er tydelig med to vektige yttersatser og en lettere midtsats. Dermed kan La Mer betraktes som en slags mellomting mellom ’symfonisk dikt’ og ’programsymfoni’. Debussy nevnes gjerne mer og mindre velbegrunnet i samme åndedrag som de impresjonistiske malerne og få steder er hans musikk mer ’impresjonistisk’ enn akkurat i La Mer der hans rike inntrykk av havet formidles så subtilt, antydende og fargefunklende.

Verket ble urfremført i Paris i 1905 og dårlig mottatt, i likhet med mange andre verk av komponisten. Først senere har det kommet til å bli et av Debussys mest populære orkesterverk og betraktes i dag som et av mesterverkene fra første halvdel av 1900-tallet.

Akkurat som Debussy ble fascinert av havets bevegelser og lys, har Lera Auerbach (f. 1973) latt seg inspirere av isen og de frosne omgivelsene i Arktis etter sin reise dit for noen år siden. Der møtte hun oppdageren og haveksperten Enric Sala og ble oppslukt av det han hadde å fortelle. Verket fikk sin urfremføring 30. mars 2019 i John F. Kennedy Center for the Performing Arts i Washington DC. Russisk-amerikanske Auerbach har vært en markant skikkelse og særegen stemme i det internasjonale musikk- og kulturlivet de siste tiårene. Hun har komponert operaer, balletter, orkester- og korverk og har dessuten utgitt en rekke bøker med både poesi og prosa.

De samme omgivelsene og den samme tematikken inspirerte også John Luther Adams (f. 1953) – ikke å forveksle med den amerikanske komponisten John Adams (f. 1947). J. L. Adams har bodd store deler av sitt liv i Alaska og latt seg inspirert av de arktiske områdene. Selv beskriver han musikken sin som ‘dypt inspirer av naturen og med en sterk stedfølelse. Gjennom langvarig lytting til de subtile gjenklangene i den nordlige lydsfæren (the northern soundscape), håper jeg å utforske sonisk geografi – området mellom sted og kultur… mellom omgivelser og fantasi’. The Light that Fills the World har klare postminimalistiske elementer og Adams virker å være inspirert av amerikanske kolleger som Philip Glass og Steve Reich. I møtet med Adams’ langsomme, vidstrakte lydlandskap, er det ikke vanskelig å se for seg de store, arktiske isødene og forestille seg den iskalde luften som fyller neseborene og øregangene.

(Tekst: Thomas Erma Møller)